Hopp til innholdet

Hva er ditt sterkeste minne?

Nyhetsbrev #3, publisert: 9. juli 2020

… og hvorfor er det minnet så sterkt?

Dette er det nyhetsbrev #3. De to forrige er:

Hvordan ligger vi an?

Det viktigste først: Vi har blitt formelt antatt av Universitetsforlaget!


Hva betyr det? (Vi lurte også på hva å bli «antatt» betydde da redaktøren sa det til oss for første gang.) Å bli antatt betyr at de forplikter seg til å publisere boka vi skriver. Det vil si at de har såpass troen på oss at de er villige til å satse – før vi har skrevet ferdig boken! Det synes vi er veldig stas 🥳😁

Dette kommer vi til å huske. Det er tross alt minneverdig å bli antatt! Denne bekreftelsen gjorde noe med følelsene i oss. Det dempet frykten (en basalfølelse) for å ikke lykkes med å skrive bok (som kan trigge den sosiale følelsen skam) og den ga oss glede (også en basalfølelse). Kanskje gleden vi følte var lettelsen over at sannsynligheten for de fremtidige negative følelsene ble mindre? Den setningen ble lang og komplisert … Forhåpentligvis forstår du den hvis du leser den én gang til 😄

At dette var minneverdig tar oss til temaet i dagens nyhetsbrev:

Hukommelse og følelser

  • Hva er ditt sterkeste minne?
  • Hva er ditt beste minne?
  • Hva er ditt verste minne?
  • Var ditt verste minne også ditt sterkeste?

Sett bort ifra at vi nå har primet deg med å snakke om et positivt minne (at vi har blitt antatt), er det sannsynlig at det er det verste minnet du husker best. Jo sterkere følelsen er – jo sterkere blir minnet. Dette har en naturlig forklaring:

  • Vi har flere negative følelser enn positive.
  • De negative følelsene er vanligvis sterkere.
  • Der hvor vi lagrer minnene i hjernen ligger nær der følelsene oppstår.

De to områdene i hjernen er «hippocampus» og «amygdala». Hippocampus er der minnene kommer fra, og amygdala er der følelsene oppstår. Disse ligger nært inntil hverandre – nærmest i skje – i hjernen. Det betyr at når en følelse oppstår er det veldig kort vei til å huske den.

Evolusjonen kan også gi oss en forklaring på hvorfor det er slik; Den som husket godt hvor farlige ting var – som løver, klipper og synkemyr – unngikk de, og overlevde derfor lenge nok til å kunne reprodusere.

Hva pokker har dette med design å gjøre?

La meg fortelle en historie:

Lars leste i avisa en anmeldelse av en restaurant i Stavanger. I denne anmeldelsen ble restauranten hudflettet. De måtte vente tyve minutter før en kelner anerkjente deres tilstedeværelse, og etter de hadde fått bord gikk det ytterligere tyve minutter før de fikk bestilt. Da de endelig fikk maten var den kald. Ikke bare det, men isen de fikk til dessert var smeltet. I tillegg var servitøren uoppmerksom og opplevdes som uhøflig. Det var totalslakt. Å lese denne anmeldelsen satte amygdalaen og hippocampusen i sving hos Lars. I frykt for å oppleve det samme lagret hippocampusen hans minnet om følelsene denne anmeldelsen ga. Ikke bare førte det til at Lars ikke gikk på den restauranten, men han fortalte Erling om anmeldelsen. Hva skjedde da? Erling unngikk også å gå på den restauranten. Alt dette fordi en anmelder spiste på den spesifikke restauranten på et travelt tidspunkt på en dårlig dag.

Hvorfor er det slik, egentlig? Det handler om flere ting:

  • Vi mennesker er ekstremt flinke til å forutse og unngå potensielle fremtidige negative følelser. Dette har vi skrevet mer om i det første nyhetsbrevet.
  • Frem til relativt nylig (i perspektiv av menneskehetens historie) var historiefortelling den eneste måten vi formidlet lærdom og kunnskap på. Vi setter derfor stor lit til andres gjenfortelling av opplevelser.
  • Varen restauranten leverte var det nok av (mat). Man måtte ikke spise der for å overleve – man kunne spise på andre restauranter! (Eller lage mat selv 🤷‍♂️) I dagens sammenkoblede samfunn er det veldig kort vei til en konkurrent. I de fleste tilfeller et enkelt Google-søk.

Min gjengivelse av anmeldelsen er ikke korrekt. Hukommelsen er faktisk ganske upålitelig. Sannsynligvis ville Lars korrigert meg hvis jeg hadde gjenfortalt det slik jeg har skrevet her. Men, jeg husker jo bare det som er minneverdig! Jeg husker det som var så negativt at hjernen ønsket å huske det, og jeg gjenforteller det på en slik måte at det øker sannsynligheten for at dere husker det. På den måten unngår jeg å eksponere meg for de negative følelsene, og jeg hjelper flokken min (dere) å unngå negative følelser. Om det var tyve, femten eller førti minutter er ikke så viktig å lagre i hippocampus – følelsen jeg fryktet at amygdala ville trigge i meg er derimot superviktig. Vi er mye flinkere til å huske følelser og potensielle følelser enn logiske, rasjonelle og fornuftige ting.

For vi som designer produkter, tjenester og løsninger kan dette gi oss en dypere forståelse for:

  • Hvor ødeleggende det er å gi brukeren en negativ opplevelse. Konsekvensen er ikke bare at de ikke fikk det til der og da; de husker det, de forteller andre om det og de unngår å oppleve det igjen (les: unngår ditt produkt). Tips: Se etter følelser i brukertestene.
  • Hvor viktig det er å dempe de negative følelsene når de først oppstår. Gode feilmeldinger, for eksempel. Noen som føler seg truffet? («Error 30283482 has occured.» 😡🤬)
  • Hvorfor anmeldelser og hva folk sier om produktet betyr så mye. Både positive og negative ting.
  • At det ikke nødvendigvis hjelper at produktet er «bedre og billigere» enn alle de andre hvis produktet skaper negative følelser eller gir brukeren frykt for at negative følelser skal oppstå.

Fy søren. Dette er snacks! Til og med vi gleder oss til å lese boka når den er ferdig 😁 🤷‍♂️

Takk for at du gidder å følge oss gjennom nyhetsbrevet  💌 Vi nøres av tilbakemeldinger og engasjement, så send oss gjerne en e-post på lars@rost-as.no eller erling@okse.no.

Til neste gang! Adjø.